Vetrinærmedisin
Like
lenge som mennesket har domestisert dyr, har det blitt praktisert
vetrinærmedisin. Den tidligste kjente bok om emnet er fra 500-tallet.
Uteksaminering av godkjente vetrinærer startet i England ved
grunnleggingen av The
royal veterinary college i 1792.
Selv
om faget er svært gammelt, er det først i det siste århundret den
største utviklingen har funnet sted. Husdyr kan nå få avansert
diagnostisering og terapeutisk behandling, og dagens hunder nyter godt
av mulighetene for moderne medisiner, tannbehandling, og
kirurgi.
Dagens
vetrinærer tilfredstiller svært høye krav til kunnskap om dyr og
metoder for helbredelse av sykdom og skader. Hundeeiere kan nå forvente
samme kvalitet i behandling av hunden, som de forventer for seg selv.
Helseindikatorer
/ helsekontroll
For
å lettere kunne stadfeste hundens helsetilstand, kan hundeeieren selv
kontrollere de viktigeste parametrene i hundens fysiologi;
Temperatur
 For
å kontrollere hundens temperatur, kan et vanlig febertermometer
benyttes. Termometeret stikkes ca. 2 cm inn i rektum. Det vil være
lettere å få til dette mens hunden ligger på siden. Temperaturen skal
være mellom 38,3 og 39,2 grader celsius. Hvis temperaturen er 39,5
eller høyere, må nærmere kontroll av helsetilstanden iverksettes. Hvis
temperaturen etter en time med hunden liggende i ro ikke har sunket, er
dette et helt klart sykdomstegn! OBS: hvis hunden er gravid, vil
temperaturen synke ned mot 37 grader det siste døgnet før fødselen.
Dette er normalt, og ikke et sykdomstegn.
Hjerterytme
For
å kontrollere hundens hjerterytme, kan man plassere fingrene over
brystet på hundens venstre side. Et godt sted å kontrollere pulsen, er
øverst på innsiden av benet. Hundenes puls har store variasjoner, også
fordi rasene er så forskjellige i størrelse og fysikk. Pulsen vil ligge
mellom 50 og 130 slag i minuttet. Ved å kontrollere pulsen når hunden
er frisk og uthvilt, vil man finne en omtrentlig standard for sin hund,
og dermed lettere kunne påvise avvik ved sykdom og skader.
Pust
En mellomstor hund trekker pusten 20-30 ganger i minuttet når den er
hvilende.
Sirkulasjon
Når
man presser en finger mot tannkjøttet, skal fargen forsvinne, og når
man slipper skal den komme tilbake i løpet av ca. 2 sekunder (capillary refill time).
Elastisitet
Når man klyper og drar ut skinnet, skal det rette seg helt ut igjen i
løpet av et sekund når man slipper.
Skinnet
skal forøvrig være mykt, uten sår eller hevelser, og pelsen skal ikke
ha skallede flekker eller parasitter. Små sorte skittklumper i pelsen
kan tyde på lopper.
 Øynene
Det
hvite i øyekulen skal ikke være gulaktig. Øynene skal være blanke og
fuktige, og væsken (tårene) skal være klar. Den rosa kanten skal ikke
være hoven, betent, eller avgi gule substanser.
Ørene
Huden
inne i ørene skal være ren. Gul eller brun voks kan forekomme, men ikke
i store mengder. Hvis hunden klør på øret og rister på hodet, kan dette
være tegn på øreinfeksjoner eller øremidd. Det skal ikke være røde
felter eller hevelser i øret, og det skal ikke lukte vondt. Noen raser
som har store hengende ører, som f.eks spaniels, er disponert for
øreproblemer, og må kontrolleres oftere. Her er ørekanalen mere
innestengt, og de lange øreflappene kan plukke opp skarpe gressfrø i
pelsen, som finner veien ned i ørekanalen og gi intens irritasjon.
Nesen
Nesen
er vanligvis kald og fuktig, men hvis den tidvis er varm/tørr så betyr
ikke dette nødvendigvis at hunden er syk. Væske og slim fra nesen skal
være klar. Hvis den er farget og/eller lukter ubehagelig, så er det et
sykdomstegn.
 Munnen
Tannkjøttet
på friske hunder er fast og rosa, sort, eller prikkete, slik som
hundens skinn. Unge hunder har glatte hvite tenner, som blir mørkere
med alderen. Hunder er utsatt for tannsten, og munnen bør sjekkes
regelmessig for tegn på betennelser, eller løse og ødelagte tenner.
Dårlig ånde er ofte et tegn på tannproblemer. Ved å børste hundens
tenner, eller gi den noe å gnage på, forebygger man tannsten som kan
lede til smertefull verk og sykdom i munnen.
Vekt
Hundens
idealvekt vil naturligvis variere med størrelse og rase. Som en
generell regel, så skal man lett kjenne hundens ribben gjennom huden.
Ribbena skal kjennes men ikke synes. Hvis ribbena synes, kan hunden
være undervektig. Hvis spekklaget er så tykt at man har problemer med å
kjenne på ribbena, kan hunden være overvektig.
Tegn
på helseproblemer
Hvis
hunden viser tegn på atypisk adferd, kan dette ofte skyldes smerter og
sykdom. Det er viktig å søke vetrinærhjelp i slike tilfeller, fordi
adferdsproblemer ofte har røtter i den helsemessige situasjonen.
Hunden vil også trenge nærmere undersøkelse hvis den viser noen av
disse tegnene:
- Oppkast,
diarè , og unormalt mye urinering, i
mere en 12 timer.
- Tap av
balanse, sjangling, fall.
- Forstoppelse
eller anstrengelser for å urinere.
- Utflod fra
øyne og nese.
- Vedvarende
kløing på øyne, ører, nese.
- Hosting og
nysing som ikke avtar.
- Pusteproblemer,
eller vedvarende pesing i hvilende tilstand.
- Skjelving
som ikke kan forbindes med kulde.
- Tap av
apetitten i mere en 1 døgn (dvs. ikke spiser).
- Dramatisk
økning i apetitten i mere en 1 døgn.
- Dramatisk
økning i tørsten.
- Halting,
holding, og overdrevet beskyttelse av kroppsdeler.
- Unormal
rastløshet, slapphet, tretthet, eller sviktende reaksjonsevne.
Førstehjelp
Det er kun
vetrinæren som bør diagnostisere sykdom, og administrere behandling av
hunder. Men noen ganger kan det være nødvendig for hundeeieren å gi
førstehjelp til hunden, for å holde den i live, minimere videre skader,
eller hindre forverring av helsetilstanden frem til en kvalifisert
vetrinær kan ta over.
OBS:
Hvis en hund er skadet eller i sjokk, vil den ofte agere på uventede
måter. En ellers sedat og balansert hund kan meget vel gjøre agressive
utfall og bite, av ren frykt og smerte. Man bør være årvåken og
forberedt, når man skal gi en hund førstehjelp. Vennlig og selvsikker,
uten brå bevegelser.
Sjokk
Sjokk oppstår når blodsirkulasjonen blir for svak til å tilfredstille
kroppens
behov for oksygen og næring. For at blodstrømmen skal være stor nok, må
hjertet slå
effektivt, og det må være en stor nok mengde blod i åpne og intakte
blodkar, til at blodtrykket opprettholdes.
Kroppen vil forsøke å
kompensere for svak sirkulasjon ved å øke hjerterytmen, trekke sammen
blodkar, og opprettholde væskenivået ved å redusere urinen. Vedvarende
sjokk vil medføre død.
Årsaker til sjokk kan være skader med
stort blodtap, dehydrering (ofte etter langvarig diarè og oppkast),
heteslag, alvorlige infeksjoner, eller forgiftning. Å bli påkjørt av en
bil, er en vanlig årsak til traumatisk
sjokk.
Tegn
på at hunden har sjokk, inkluderer temperaturfall, skjelving, blekt
tannkjøtt, svak puls, kalde labber og snute, og generell svakhet.
Behandling av sjokk:
- Stanse blødninger
- Holde hunden varm (teppe)
- Hvis hunden er bevistløs: sjekk luftveiene, ev.dra ut
tungen, og legg den til siden
- Hold gjerne hodet lavere en kroppen
Skader,
sår, og blødninger
Mindre
kutt og sår kan noen ganger behandles uten vetrinær. Klipp bort pelsen,
og vask såret med vann. Hvis det er tegn til hovenhet og betennelse, må
du ringe vetrinæren. Det samme gjelder hvis blødningen ikke stanser,
eller hvis det er behov for suturer (sting). Større blødninger kan
behandles med direkte trykk med en ren bandasje eller kompress.
Når
såret er renset, og ev. blødning er under kontroll, må det legges på
bandasje. Sårets største fiende, er hunden selv, fordi den vil slikke
og tygge på såret. Hvis hunden får tilgang til såret, vil det få
problemer med å helbredes og gro. Eventuellt må hunden få en krage
(trakt), som hindrer den i å komme til.
Mulig
benbrudd
Hvis
hunden ikke kan stå på et ben, eller halter, hovner opp, og har
åpenbare smerter, kan det bety at den har et brudd. Mere åpenbare tegn
er deformering av lemmer, benpiper som stikker frem, og tap av førighet.
Vetrinær
må kontaktes umiddelbart. IKKE forsøk å korrigere brudd med å vri noe
på plass, eller dytte benpiper inn igjen osv. Prøv å stanse eventuelle
blødninger, og hindre hunden i å bevege lemmet, eventuellt med
spjelking. Transporter den forsiktig til vetrinæren.
Gjenoppliving
Hvis
hunden har sluttet å puste, eller hvis hjertet har sluttet å slå, kan
man forsøke å gi hjertemassasje og/eller kunstig åndedrett frem til
vetrinæren kan ta over.
- Legg hunden på et fast underlag med høyre side ned.
- Frie
luftveier: Trekk hodet frem slik at nakke og hals er helt utstrakt.
Stikk fingeren inn i munnen og grav ut eventuelle fremmedlegmer og
slim/oppkast. Trekk tungen ut, og legg den til siden.
- Kontroller
om hunden puster. Hvis den ikke puster; hold munnen lukket med hendene,
slik at luft ikke lekker ut, og blås inn i hundens nese. Brystet skal
heve og senke seg. 8-10 innblåsninger i minuttet er nok. Mellom hver
innblåsning, kontrollerer du om hunden trekker pusten på egen hånd.
- Kontroller
om hunden har puls ved å klemme hånden øverst på innsiden av benet,
eller ved å legge øret inntil hunden, nederst på brystet bak forbenet.
- Hvis
hjertet har stanset, kan hjertemassasje utføres ved å plassere
håndbaken nederst på brystet, rett bak forbenet. Trykk brystet ned med
raske bevegelser (1-2 ganger i sekundet), eventuellt kombinert med
innblåsning i lungene en gang for hver 15. hjertekompressjon.
Ved
hjertestans, vil mangel på oksygen medføre store skader på organene,
inkludert hjernen. Ved å holde sirkulasjonen i gang, kan man minske
faren for slike skader hvis hunden overlever. Det er alikevel viktig å
være mentalt forberedt på at gjenoplivingen kanskje ikke
fører
frem.
Diagnoseteknikker
Når
vetrinæren skal kontrollere hunden for å avgjøre årsaken til sykdom,
eller omfanget av en skade, kan han bruke en rekke forskjellige
diagnoseteknikker. Undersøkelser kan gjøres ved visuell observasjon,
eller ved bruk av komplisert teknisk utstyr. Blod- og urinprøver er
også velutviklede hjelpemidler. En kombinasjon av flere diagnosemetoder
blir gjerne brukt for å avgjøre hvilke verktøy som er aktuelle i hvert
tilfelle. Vetrinæren vil vanligvis først utarbeide en midlertidig
diagnose basert på opplysninger fra hundeeieren, og ved å vurdere
sykdomstegn på selve dyret.
 Radiografi
Radiografi
innebærer å lage et røntgenbilde ved å sende små mengder med stråling
gjennom kroppen, som danner et bilde på en filmbit plassert på andre
siden. Knoklene som har et høyt kalsiuminnhold, slipper lite stråling
igjennom. Dermed fremstår ben som hvite felter på bildet. Det er også
utviklet digitale radiografimaskiner som kan lage meget klare
røntgenbilder med høy oppløsning, av både myke kroppsdeler og
knokkler/ledd.
Nuclear
scintography (kjernefysisk stråling)
Ved
å sprøyte radioaktive isotoper inn i dyret, kan man lage nøyaktige
bilder ved hjelp av et kamera som er følsomt for
gammastråler.
Bildene kan f.eks. brukes til å gi nøyaktige diagnoser ved
skjelettproblemer o.l. Dette apparatet har fordeler fremfor
tradisjonelle røntgenmaskiner fordi det er mere følsomt, og kan
posisjoneres rundt på kroppen og ta bilder hvor det ellers er vanskelig
å komme til. På grunn av strålingen fra isotopene, blir hunden
vanligvis holdt igjen et døgn på klinikken.
 MRI (magnetic
resonance imaging)
MRI
maskinen består av et rør ("bore")
som går gjennom en magnet, og dyret
legges inn i røret. Apparatet leser refleksene av de magnetiske
strålene som sendes gjennom hunden, og produserer svært detaljrike
bilder av kroppens tversnitt. Hunden må vanligvis bedøves for å ligge i
ro mens undersøkelsen pågår.
Thermografi
 Thermografi
Thermografi
blir benyttet som et hjelpemiddel for å stille diagnoser ved
muskel/skjelettproblemer og nevrologiske undersøkelser. Undersøkelsen
kan vanligvis utføres uten bedøvelse, og apparatene er håndholdte og
lette å transportere.
Thermografi
kan vise temperaturforskjeller på kroppens overflater. Det produseres
et fargebilde, hvor de varmeste områdene er hvite, og kaldere områder
blir gradvis mørkere gjennom rødt, gult, grønt, blått, og til slutt
sort for de kaldeste områdene. Områder med skadet bløtvev, vil ha
høyere blodgjennomstrømning, og vises som rosa. Områder med redusert
blødstrøm vil vises som blå. I en normal kropp vil blodstrømmen være
symetrisk, og avvik blir derfor lettere å se med thermografi.
 Ultralyd
Ultralyd
scanning innebærer å sende høyfrekvente lydbølger inn i kroppen, for så
å danne et bilde fra lydbølgene som reflekteres tilbake. Ultralyd er
svert nyttig til bruk i bløtvev, for å påvise f.eks. svulster,
hjerteproblemer, og graviditet.
Videoendoskopi
Her
brukes et meget lite kamera i enden av en slange, som kan sendes inn i
omrøder som ellers er vanskelige å se. For eksempel pusterøret eller
magesekken. Slangen kan også ha verktøy påmontert i enden, slik at
mindre kirurgiske inngrep kan utføres uten å åpne hunden.
Laparoskopi
Laparoskopi
innebærer at man lager et lite snitt i hunden, og stikker kameraet inn.
Dette kan brukes i forbindelse med å ta ut biopsi (vevsprøver) fra
f.eks. lever eller andre organer. Kirurgi kan også utføres på denne
måten, og rekonvalenstiden blir ofte kortere når man unngår å lage
store åpninger i dyret.
Haematologi
Undersøkelser
av blodet er en meget nyttig diagnosemetode, og det er en lang rekke
tester som kan utføres. De forskjellige blodcellene kan telles, for å
påvise abnormaliteter i antallet. Selve cellene kan også undersøkes i
et mikroskop, ettersom størrelsen og formen kan endre seg ved
forskjellige sykdomsangrep.
Virustester
Ved
å inkubere celler sammen med en blanding av virus og testserum
i
2-3 dager på en plate, kan man ved å undersøke resultatet se om det har
forekommet en virusinfeksjon. Dette kan gjøres ved å kontrollere selve
cellene med mikroskop, eller ved bruk av fluoriserende væske.
Blodkjemi
Test
av blodkjemien innebærer måling av nivåene for proteiner, glukose, og
ensymer i plasmaen. Avvik fra normale testparametre kan påvise sykdom.
F.eks. så kan leverfunksjonen kontrolleres ved å måle mengden av glutamyl
(CCTP), bilirubin, og alkalisk
fosfat.
Nyrefunksjonen kan kontrolleres ved å måle mengden av urea, nitrogen, og kreatinin.
Urinanalyse
Proteinnivået
i urinen kan gi indikasjoner om nyrefunksjonen. Glukose kan gi
indikasjoner om diabetes. Urinen kan også kontrolleres for blod og
bakterier, som f.eks. kan bety infeksjon i urintrakten.
Bakteriologi
 Dette
innebærer å dyrke frem bakterier i et laboratorium, av prøver tatt fra
hunden. Foruten å kunne påvise bakterieinfeksjon, kan også forskjellige
antibiotika testes på bakterieprøven. Dermed kan man finne den best
egnede behandlingsmetoden for infeksjonen. Det tar vanligvis minst et
døgn å dyrke frem en bakteriekultur. Bakteriene dyrkes ved å ta en
væskeprøve fra hunden med en bomullspinne, og gni væsken over på en
gele (agar jelly)
i en testskål. Ved å oppbevare prøven ved
miljøforhold som er optimale for bakterien, kan den dyrkes frem på få
timer.
Parasittologi
Å
identifisere parasitter er et viktig hjelpemiddel for å stille
diagnoser. For endoparasitter, som f.eks. invollsorm, kan man ta prøver
fra avføringen, og kontrollere med mikroskop. Egg vil være synlige i
mikroskopet.
Ved å ta hudavskrapninger, kan man stadfeste
infeksjoner i huden, og eventuellt avgjøre hvilken type midd som er
tilstede. Dette er avgjørende for å gi riktig behandling.
Mycologi
Mycologi
innebærer mikroskopkontroll av vev- og hudprøver, hvor man ser etter
fungi (sopp). For eksempel sopp som forårsaker ringorm.
Allergitesting
Hvis
det foreligger mistanke om at hunden er allergisk mot en substans, kan
dette testes. Det er flere metoder som kan benyttes, for eksempel å
eliminere de mistenkte substansene fra hundens miljø eller mat.
Eventuellt kan det foretas test av blodserumet (måling av
allergen-spesifikk IgE
antistoffer), eller ved intradermal
testing (skrapeprøve).
Medisinering
Når
det er stillet en diagnose, og det er stadfestet at hunden ikke vil
helbredes på egen hånd, må det tilbys en behandling. Det er to typer
behandling; medisinering og kirurgi. I noen tilfeller må man benytte
begge deler.
Det er en lang rekke medisiner som er tilgjengelig
for vetrinæren når han skal behandle hunden. Medisiner klassifiseres
etter virkemåten, og plasseres gjerne i de følgende kategoriene:
Anti-histaminer
Kroppen produserer kjemikaliet histamin
ved skader og allergiske reaksjoner. Histamin får blodkarene til å
utvide seg, øker blodstrømmen, og væske lekker ut av celler for å
forsøke å få fremmede partikler ut av kroppen. Antihistamin motvirker
histamin, og demper hevelsene.
Anti-infektiver
Anti-infektiver benyttes mot infeksjoner, og deles inn i grupper; antifungals, antiprotozoals,
antibacterials, og
antivirals.
Antifungals
dreper soppen, eller endrer miljøet i kroppen slik at soppen ikke
trives.
Antivirals
endrer vanligvis strukturen på vertens celler, slik at viruset ikke kan
bruke den til å formere seg.
Antibacterials
dreper eller hindrer veksten av bakterier. De som dreper kalles
biocidale, og de som hindrer veksten kalles biostatiske. Det første
antibiotika var penicillin, som ble oppdaget i 1928. Penicillin virker
ved å ødelegge bakteriecellens evne til å opprettholde sine harde
yttervegg. Ettersom pattedyr ikke har yttervegger på cellene, påvirkes
de ikke av penicillin.
Alle antibiotika virker ikke ved å
bryte ned cellevegger, slik penicillinen gjør. Noen hindrer
proteinsyntesen (f.eks. erythromycin, neomycin, og vancomycin), og noen
hindrer reproduksjon av DNA (f.eks. ciprofloxacin).
Når man snakker om aktivitetsspekteret
til en anti-infektiv medisin, så mener man hvilke typer smittsomme
agenter (patogener) medisinen virker mot. Slik at en bredspektret
medisin vil f.eks. virke mot mange forskjellige bakterietyper, mens en smalspektret
medisin vil virke mot færre bakterietyper (og er sannsynligvis utviklet
mot èn bestemt bakterie).
Som
jeg var inne på i artikkelen "sykdommer hos hund", så kan bakterien bli
resistent mot antibiotika som bruker cellevegg-metoden, ved at
bakterier som har blitt "litt anderledes" ved celledelingen ikke
påvirkes, og kan formere seg fritt videre. Alerede 2 år etter
introduksjonen av penicillin på markedet i 1940-årene, ble det oppdaget
resistente bakterier. Grunnen til at bakterier av og til blir "litt
anderledes", er at det oppstår mutasjoner (tilfeldighe DNA-endringer)
når cellene deles. Dette skjer ganske ofte, og i gjennomsnitt 1 gang
pr. 107 celledeling. Hvis du har 107 bakterier, er det altså èn
gjennomsnittlig mulighet for at èn bakterie har blitt "litt anderledes"
, og ikke påvirkes av antibiotikaen.
Betennelsesdempende
Betennelsesdempende medisiner, kan deles inn i steroide og
ikke-steroide betennelsesdempende medisiner ("NSAIDS"). Når en
betennelse er aktivert, vil kroppen frigjøre corticosteroider,
som demper betennelsesymptomene og hjelper til med helbredelsen. Hvis
kroppens egne steroider ikke er nok, eller ved en allergisk reaksjon,
kan man gi steroider for å dempe betennelsen.
Ikke-steroide
medisiner, hindrer den kjemiske reaksjonen som produseres av hvite
blodlegmer. De har vanligvis ferre bivirkninger en steroider.
Antikoagulanter
Disse
medisinene reduserer viskositeten (smøreevnen) i blodet, og gjør det
tynnere, slik at det flyter lettere gjennom sirkulasjonsystemet. Brukes
f.eks. til å motvirke blodpropp. Ettersom disse medisinene svekker
kroppens evne til å lukke sår, må brukeren overvåkes nøye.
Andre
medikamenter og hjelpestoffer
I
tillegg til å gi medisiner som motvirker spesifikk sykdom, kan også
vetrinæren benytte andre medikamenter for å hjelpe til med
helbredelsesarbeidet. Selv om disse ikke innvirker på selve sykdommen.
For eksempel smertestillende medisiner, bedøvelser, eller narkose.
Medisinopptak
Når
hunden har fått medisin, må kjemikaliene absorberes inn i blødstrømmen
fra det stedet medisinen ble gitt (hvis den ikke ble gitt intravenøst).
Når medisinen er i blodstrømmen, kan den nå alle ekstremitetene i
kroppen. Tiden som medisinen er i kroppen, fra den blir gitt
til
den er eliminert, kalles pharmacokinetics.
Medisinen metaboliseres i kroppen, og skilles vanligvis ut igjen i
leveren eller nyrene. For at den skal nå målet sitt, må den passere
igjennom membraner, for eksempel hud, blodkarvegger, eller
fordøyelsetrakten (diffusion).
Det kan by på problemer å få medisinen frem til stedet den trengs, på
grunn av barierer inne i kroppen. Fordøyelsesystemet kan også bryte ned
stoffer som gis gjennom munnen.
Ettersom medisinene skilles ut
av kroppen i lever og nyrer, vil mengden med virkestoff som sirkulerer
i blodet minke svært raskt. Derfor må doseringen kalkuleres utfra
dette, og medisineringen må om nødvendig gjentas flere ganger om dagen.
Medisineringen
kan tilføres kroppen på mange forskjellige måter. Dette er en
balansegang mellom effektiv innføring i blodstrømmen, og
brukervennlighet for den som skal gi medisinen. Hos vetrinæren kan
medisinen sprøytes rett inn i en blodåre, eller i muskler og vev. Noen
medisiner kan også gis i gassform (med maske) eller gjennom nesegangen
og rett inn i magen med slange. Hjemme hos hundeeieren må medisinen gis
som tabletter, eller i vann og mat.
Å gi hunden
tabletter
Dette er ikke altid like lett. Hunden kan nekte å spise tabletten,
spytte den ut, eller på annen måte motarbeide forsøkene våre.
Det
er 2 gode måter å takle dette problemet. En metode består i å pakke
pillen inn i en liten bit leverpostei eller ost. En annen måte er å
holde hånden over snuten, med tommelen på en side og fingrene på den
andre. Hold pillen mellom tommel og pekefinger på den andre hånden, og
åpne kjeven med en ledig finger ved å trykke ned på
de nedre
fortennene. Legg pillen så langt bak i munnen som mulig, og hold munnen
forsiktig lukket mens man stryker nedover halsen. Når hunden stikker ut
tungen (slikker seg rundt munnen) så har den svelget. Å gni forsiktig
på nesen vil også utløse svelging.
Benbrudd
 Kommer
i flere varianter;
Incomplete fracture
er når benet sprekker eller splittes, men ikke tvers igjennom slik at
knokkelen deles i to.
Simple fracture
er når knokkelen har blitt delt i to biter, men bitene ligger på plass
mot hverandre, og har ikke gått ut av huden.
Comminuted fracture
er når knokkelen brekker på flere steder, slik at den deles i mere en
to biter.
Compound fracture
betyr at en avbrukket knokkel stikker ut av huden.
Ved et brudd hvor bena ikke har beveget seg fra hverandre, vil det
vanligvis holde med glassfibergips.
For
andre frakturer, må bena først legges på linje under narkose. De blir
så festet med stifter, skruer, og/eller plater og gips.
|
