Hundens fordøyelsesystem
Hundens
fordøyelsesystem er det minst kompliserte blandt pattedyrene (som
resten av carnivorafamilien). Andre pattedyr, f.eks. mennesker og kyr,
har et mye lengre og adskillig mere omfattende fordøyelsesystem.
Hovedelementene i hundens fordøyelsesystem er; munnen, spiserøret,
magesekken, lever, galleblære, bukspyttkjertel, tynntarm, og
tykktarm.
Fordøyelsesprosessen
 Hundens
tenner reflekterer artens evulusjon som kjøtteter. Hunden har to sett
med tenner i løpet av livet; melketenner som er utvokst i løpet av noen
uker, og permanente tenner som er på plass før den er et halvt år
gammel. Kjeven beveger seg kun opp og ned, og kan ikke male
fra
side til side eller forover og bakover som hos enkelte andre pattedyr.
Maten
blir revet i grove biter som svelges hele.
I
magesekken oppløses maten ved å tilsette magesyre. Hundens magesyre er
meget sterk (pH ca. 2), sammenlignet med mennesket (pH ca. 5), og
gir umiddelbart brannsår ved berøring. Det er den sterke magesyren som
gjør at hunden kan spise kjøttbein som har vert nedgravd i hagen i
mådedsvis uten å bli syk. Bakterier kan ikke overleve i den sterke
syren. I magen tilsettes også pepsin, som er et ensym. Pepsin starter
nedbrytingen av proteiner. Matbitene oppløses med forskjellig
hastighet, avhengig av strukturen. Biter som ikke kan fordøyes, slik
som rå grønnsaksbiter, cellulose, og ben, vil enten passere gjennom
hunden uforandret, eller bli kastet opp hvis biten er for stor til å gå
inn i tynntarmen. Magesekken er vanligvis helt tømt ca. 3
timer
etter måltidet, og går inn i en hviletilstand til det dukker opp nye
matbiter.
Tynntarmen
er ca. 7 meter lang, og her foregår det viktigeste næringsopptaket. Den
oppløste maten slippes inn i tynntarmen i små porsjoner ad gangen, av
en klaff (pylorus)
i
magesekken. Bukspyttkjertelen og leveren er tilknyttet tynntarmen via
kanaler, og de tilfører de ensymene som er nødvendig for å
bryte
ned fett og proteiner til fettsyrer og aminosyrer som tarmen kan ta opp
og overføre til blodstrømmen i hunden.
Matbitene
inneholder mye vann, og ettersom vann og fett ikke kan blandes,
tilsettes galle. Gallen produseres i leveren, og lagres i galleblæra
til det er bruk for den. Når det oppdages fett i tynntarmen, tilsettes
galle. Gallen løser opp fettet i vannet, slik at det kan førdøyes av
ensymene og taes opp gjennom tarmveggen.
Fordøyelsen
av proteiner og fett er meget effektiv hos hunden. Men siden den ikke
har ensymer som kan fordøye cellulose, som i planteceller, er den
mindre god til å fordøye karbohydrater.
Matrester
som ikke har blitt tatt opp av tynntarmen, overføres til tykktarmen.
Hos hunden har ikke tykktarmen en like viktig funksjon som hos
mennesker. Oppgavene for hundens tykktarm begrenser seg stort sett til
å ta opp vann, og å presse sammen avfallet. Ettersom hundens
magesyre er så sterk, er hele fordøyelsen steril, med unntak av
tykktarmen. Her er det mikroflora, som bl.a. danner B-12 vitamin,
K-vitamin, pyridoxin, og biotin. Men hos hunden blir disse ikke tatt
opp i tarmen, og det er dermed unødvendig å tilsette disse vitaminene i
hundens kost.
Det
er en vanlig misforståelse at hunder kan dra like mye energi av alle
typer mat. Dette har kanskje sammenheng med at hunden spiser alt mulig
som man gir den. Selv om hunder ikke er avhengige av kjøtt for å
overleve (slik katter er), er fordøyelsen konstruert for kjøttdiett.
Selv om noen mater hunden kun med vegetarprodukter, og tilsynelatende
holder den i live, så er den ikke utstyrt fra naturens side til å spise
plantebasert mat. Mere detaljer om dette litt lenger ned på siden.
Energiopptaket
Hunden
er avhengig av større mengder makronæring (som proteiner, fett,
karbohydrater), men kun små mengder mikronæring (som vitaminer,
mineraler).
 Når
vi tenker på energiopptak i hunden, forbinder vi det gjerne med energi
den trenger for å løpe rundt eller til å dra sleden. Men
energitilførselen er også nødvendig for prosessene som foregår i hunden
når den ligger stille, som bl.a. energi til hjertemuskelen som pumper,
til reparasjon og bygging av muskler, opprettholdelse av blodtrykk og
impulser i nervesystemet, osv. Energibehovet kan derfor deles
inn
i energibehov for opprettholdelse (å holde seg i live), og energibehov
for produksjon (å arbeide). I tillegg vil f.eks. en tispe med små
valper trenge energi til å produsere brystmelk.
Hunden
er
konstruert for å ta opp næring fra kjøtt, som har lavt
karbohydratinnhold. Fett og proteiner er hovedenergikilden.
Hos
mennesket er det motsatt, fordi vår fordøyelsesprosess kan dra mye
energi ut av karbohydratene.
Karbohydratene
består av karbon, hydrogen og oksygen, og lages i planter via
fotosyntese. Oppløsbare karbohydrater som sukrose (glukose+fruktose)
fra planter, og laktose (glukose+galaktose) fra melk, kan
hunden
lagre som energi (hovedsakelig som sukkerløsninger i leveren), mens
ikke-oppløsbare som cellulose (som finnes i
celleveggen i alle planter) passerer gjennom hunden ufordøyd.
Fett kan også
omsettes til energi i hunden. Fett gir adskillig mere energi en
tilsvarende mengde karbohydrater. Fett (lipider) lagres i
kroppen som triglycerider,
som består av glycerol og fettsyrer. Fettet lagres under huden og i
musklene. NB: overflødige karbohydrater kan også konverteres og lagres
som fett.
Proteiner
er en livsviktig makronæring for hunden. Proteinene går med til å
vokse, å reparere og fornye celler, og kan i tillegg benyttes til
energi. Proteiner er organiske substanser som er laget av aminosyrer.
Det er 23 forskjellige aminosyrer, og alle disse er laget av
kombinasjoner av disse 7 stoffene: Nitrogen, Karbon, Hydrogen,
svovel, fosfor, jern, og oksygen. Noen aminosyrer kan produseres i
kroppen. Men andre aminosyrer må tilføres i kosten, og kalles derfor essensielle aminosyrer.
Proteinene
er så viktige fordi de er byggeklossene som benyttes til å lage celler.
Både cellene som bygger selve kroppen, og strukturen i hormoner,
ensymer, og antistoffer. Når proteinet spises, blir det fordøyd som en
sammensetning av aminosyrer, som så brytes ned til enkle aminosyrer,
eller til kombinerte aminosyrer (peptider).
Aminosyrene
blir så satt sammen i rekkefølgen som bestemmes av hundens DNA (som
finnes i alle cellekjerner i hunden) til å danne nye celler. For at nye
celler skal kunne fabrikeres, må aminosyrene bli tilført i riktige
mengder, og hvis en av aminosyrene mangler, kan ikke cellen lages.
Enkelte
matkilder har mere proteiner en andre, Kvaliteten på proteinkilden,
måles i mengden av essensielle aminosyrer i maten, og mulighetene til å
fordøye dem. Matbiter med et høyt innhold av essensielle aminosyrer,
sier vi har
høy biologisk verdi (HBV).
Matbiter som har lavt innhold, sier vi har lav biologisk verdi
(LBV).
Dette
er viktig informasjon når vi skal vurdere hundematen. Både koking og
klargjøringsmetoder kan påvirke verdien av proteinene. Så selv om
varedeklarasjonen på pakken oppgir et høyt proteininnhold, betyr ikke
det at hunden kan bruke disse proteinene i sin fordøyelsesprosess.
Når
proteinet fordøyes, vil de altså brytes ned av ensymene som tilføres i
tynntarmen, og dermed bli til enkle og sammensatte aminosyrer.
Aminosyrene absorberes av tarmveggen og kommer dermed inn i
blodstrømmen og sirkuleres rundt i kroppen. Overflødige aminosyrer
brytes ned i leveren og skilles ut som urin gjennom nyrene. For mye
(feil) proteiner kan derfor også medføre ekstra belastning på nyrene.
Mennesket
kan ta opp alle sine livsviktige aminosyrer fra korn, frukt, og
grønnsaker. Hunden derimot, har problemer med å få ut tilstrekkelige
mengder av enkelte aminosyrer fra denne type mat. Hunden må ha
aminosyrer som forekommer i store mengder i kjøtt, men i veldig små
mengder i planter. Dette er først og fremst aminosyrene taurin og I-karnitin.
Katter vil dø hvis de ikke får tilført taurin fra kjøtt, og selv om det
ikke er like kritisk for hundene, viser enkelte forskningsresultater at
det kan være sammenheng mellom spesifikke hjertefeil og
fordøyelsesproblemer, og mangelen på aminosyrer fra kjøtt.
Når
dietten veksles fra proteinrik til karbohydratbasert, har dette også
medført problemer med metabolisme, overvekt, og fordøyelse hos hundene.
Respirasjon
 Når vi sier respirasjon, tenker vi
ofte på å puste, hvor gasser innhaleres og uthaleres med lungene. Men
det er også en intern
respirasjon,
som er en kjemisk prosess som foregår i hundens organer. Intern
respirasjon (også kalt cellerespirasjon), bruker oksygen (fra luften),
og produserer karbondioksyd og vann. Dette er det motsatte av
fotosyntesen i planter, hvor karbondioksyd og vann omgjøres ved hjelp
av solenergi til karbohydrater. I den interne respirasjonen
oksyderer glukose (dvs. binder med oksygen) og danner adenosintrifosfat
som vi forkorter til ATP. ATP brukes som energigiver til
funksjonene i alle celler, både til produksjon av kjemikaliene i
kroppen, bevegelsen av substanser, bevegelse av kroppen, vekst, osv.
Respirasjonsprosessen er ikke en 100% effektiv omgjøring til energi,
fordi sukkermolekylene blir bare delvis nedbrutt. Dette medfører
produksjon av melkesyre (lactosesyre) i samme tempo som energi. Ved
store anstrengelser bygges melkesyren opp raskere, og dette resulterer
i utmattelse.
Vitaminer og
mineraler
 Som
vi nevnte innledningsvis, trenger også hunden mikronæring. Dvs. stoffer
som kun trengs i meget små mengder. Men selv om det ikke er behov for
så mye, er stoffene helt vitale for at organismen skal fungere, og
mangler på enkelte mikronæringer kan føre til mangelsykdommer. Men vær
obs: For mye av enkelte vitaminer og mineraler kan også være skadelig!
Vitaminene
kan deles inn i to grupper: fettløselige og vannløselige. De
fettløselige kan lagres i leveren, som f.eks. vitamin A,D,E, og
K. Vannløselige vitaminer kan derimot ikke lagres i kroppen,
og
det som ikke blir brukt under fordøyelsestidspunktet, blir skilt ut
gjennom urinen, som f.eks. vitamin C og B. Vi må passe på at vi ikke
tilfører for mye av de fettløselige vitaminene, ettersom det
overflødige ikke skilles ut av kroppen, og kan bli giftige i for store
mengder.
Vitamin
A,
er viktig for vekst, syn, reproduksjon, fordøyelse, og respirasjon.
Vitaminen finnes i flesk og fett fra dyr, og særlig i lever og nyrer. I
naturen ville hunden fått tilført denne vitaminen naturlig, ved å spise
hele byttet. Vitamin A er giftig i for store mengder, og vi bør derfor
være forsiktige med å gi hunden en diett som er for ensidig basert på
organkjøtt, som f.eks. lever.
Vitamin
D,
er viktig for å kunne absorbere kalsium og fosfor, og mangel kan derfor
medføre problemer med ledd og benbygning. Vitamin D kan hunden
produsere selv i huden ved hjelp av solstråler, så mangelsykdommer er
sjeldne. For mye vitamin D kan medføre for høyt nivå av kalsium i
blodstrømmen, som avleirer seg i blodkar og kan gi blokkeringer.
Vitamin
E,
beskytter cellene i hunden mot skader som oppstår gjennom oksyderingen.
Vitamin E er dermed en antioksydant. Derfor er den også viktig for
utviklingen og funksjonen i musklene, Noen oppdrettere forer også med
ekstra E-vitamin fordi det skal ha en positiv effekt på fruktbarheten
til tispa (jeg har ikke funnet noen medisinsk beskrivelse av
fruktbarhetsteorien noe sted i bøker eller andre publikasjoner). Mangel
på vitamin E kan medføre celleskader og døde celler i skjelett, hjerte,
nerver, osv. En vanlig lidelse er blødende og hovne tarmer.
Vitamin
K,
sørger for koagulering av blodet. Mangel forekommer svært sjelden, og
vanligvis i forbindelse med at hunden har fått i seg muse- eller
rottegift. Vitamin K forekommer i grønne planter (K1), og fisk (K2).
K-vitaminen vi gir som suplement er gjerne kombinasjonen av disse, som
kalles K3 (menadion).
B-vitaminene:
B1
(thiamin) er med å regulere metabolismen av fett og karbohydrater, og
dermed produksjon av energi. Hunden kan ikke produsere B1 selv (som
mange andre dyr kan), og vitaminen forekommer stort sett i grønnsaker.
Flere forskere deler teorien om at dette er årsaken til at hunden
innstinktivt vil spise andre dyrs avføring hvis B1-nivået blir for
lavt. Rett og slett fordi den muligens ikke får nok gjennom sin
kjøttdiett. Mangel på B1 kan medføre veksthemninger, vekttap,
nerveskader, og hjertefeil.
B2
(riboflavin) benyttes i metabolismen av både proteiner, karbohydrater,
og fett. Hunden får tilstrekkelig B2 i kjøtt (særlig organkjøtt).
Mangel på B2 vil gå utover veksten og øynene, og kan føre til svakheter
i bakbena og hjertet.
B3
(niacin) er også med i metabolismen av proteiner, karbohydrater, og
fett, samt produksjonen av ensymer. B3 er kjent for å ha god effekt på
skinnet. Mangel kan medføre vekttap og irritasjon av lepper, kinn, og
svelg.
B5
(pantothenisk syre) er viktig for metabolismen av proteiner,
karbohydrater, og fett, men også for sekresjon av hormoner (som
kortison). Den bidrar til produksjon av bl.a. steroide hormoner,
haemoglobin, og lipider. Mangel vil medføre sviktende matlyst, koma,
økning i pust- og hjerterytme, redusert produksjon av antistoffer, og
fordøyelsesproblemer.
B6
(pyridoksin) bidrar til metabolismen av proteiner, karbohydrater, og
fett, og er viktig for ensymproduksjon og haemoglobinproduksjon. Mangel
kan medføre anoreksia og muskelspasmer. Men for mye B6 kan også medføre
skader i form av muskelsvakhet og balanseproblemer.
B12
(cobalamin) er bl.a. med på produksjonen av røde blodceller. Mangel kan
medføre redusert appetitt, og alvorlige endringer i benmargen.
Vitamin
C
er
en antioksidant som benyttes i hele kroppen, og bidrar til bl.a. til
immunsystemet, benbygning, og huden. Mangel på C-vitaminer meget
sjelden fordi hunden
produserer C-vitamin selv!
I perioder med stor fysisk belastning, kan det forekomme at hunden ikke
produserer nok i en periode. Men generellt sett er det ikke nødvendig å
tilføre hunden vitamin C.
Kalsium
og fosfor
representerer over 70% av kroppens totale mineralinnhold (mesteparten i
skjelettet og tennene). Kalsium og fosfor må tilføres i et bestemt
størrelsesforhold (2 deler kalsium per 1 del fosfor) for å unngå
problemer. For mye fosfor hindrer opptaket av kalsium, og motsatt. Alle
tilfeller av feildoseringer medfører fare for sykdommer i benbygning og
ledd. Tisper som gir brystmelk har behov for ekstra kalsium.
Klor
er viktig for å opprettholde kroppens pH-balanse (surhetsgrad).
Magnesium
er essensiell for nerve- og muskelfunksjoner, og spiller samtidig en
rolle i energiproduksjon, cellebygging (særlig ben og tenner), og
aktivering av en rekke ensymer og hormoner. Mangel på magnesium viser
seg vanligvis som lammelse av bakbena.
Jern
benyttes i produksjon av røde blodceller og haemaglobin. Jern
forekommer i store nok mengder i kjøtt, så mangelsymptomer hos hunder
(som f.eks. diarè) er sjeldne.
Jod
er et mineral som brukes i formeringen av hormonet thyroxin, som igjen
er nødvendig for metabolisme. Mangel på Jod viser seg ofte via dårlig
pels og sterilitet. For mye Jod kan være giftig, og gir symptomer i
form av overdreven sikling og rennende nese.
Kopper
hjelper også til med formering av haemoglobin. Andre områder som kopper
er kjent for å ha en positiv effekt, er pelsen (pga.
melaninproduksjon). Mangel på kopper medfører derfor hårtap
og
misfarging av pelsen.
Sink
bidrar til metabolismen av proteiner, karbohydrater, og fett, og til
sunn utvikling av ben og hud. Sink er også medvirkende i
ensymreaksjonene. Mangel på sink medfører oppkast, hudiritasjoner, og
vekttap.
Selen
oppfører seg som en antioksidant, og arbeider sammen med vitamin E om å
motvirke celleskader. Mangelsymptomer er anoreksia og muskelsvinn.
Hva skal vi
mate hunden med?
Når
du skal velge hvilken mat du skal gi hunden din, og du samtidig vil
sørge for at den får i seg alle
næringsmidlene beskrevet
over (pluss noen flere), og gi den alt i riktige
mengder, så er det
lett å miste motet. Denne oppgaven er for omfattende for de fleste
hundeeiere.
I naturen ville hunden spist
andre dyr! Alle
kjøtteterne i carnivora har utviklet fordøyelsesystemet sitt over
tusenvis av år til å få i seg alle næringsmidlene de trenger ved å
spise hele
kadaver.
Som vi har nevnt tidligere, er det forskjellige typer næringsmidler i
de forskjellige deler og organer i et dyr. Så ved å spise hele dyret,
oppnår hunden å få tilført både de næringsmidlene den trenger og i
riktige mengder. Ettersom byttedyrene ofte er planteetere,
får
også hunden tilført næringsmidler som i utgangspunktet finnes i
plantevekster, både fordi byttedyret har omdannet planten til brukbare
aminosyrer, og fordi den har planterester i magesekken som hunden
spiser.
Ettersom
det ville være en komplisert oppgave å servere hunden byttedyr, må vi
benytte oss av tjenestene til fòrprodusentene, som hakker byttedyret
opp og selger det videre i passe porsjonsbiter.
 Ferdiglaget
hundefòr har bare blitt produsert i stor skala siden ca.1940. Før denne
tiden, ble hundene matet med rester av menneskemat og diverse kjøtt og
slakteavfall. De første tiårene med produksjon av hundemat, var preget
av biprodukter fra kornproduksjon o.l. som ble tilsatt kunstige
fremstilte næringsmidler. Mye av maten inneholdt store mengder
cellulose, som vi nå vet at hunden ikke har ensymer til å fordøye.
Dagens
fòrproduksjon er heldigvis ikke preget av dette lenger. Nå som vi
kjenner kjemien i hundens fordøyelse, deriblant hvilke ensymer den
tilsetter, og hvilke aminosyrer disse ensymene kan nedbryte til brukbar
næring, og betydningen av fett som energikilde, kan vi faktisk
produsere mat som inneholder alt hunden trenger. Her finnes det
naturligvis avvik, fordi det er et kostnadspørsmål inne i bildet. Det
finnes billige proteiner (skosåler) og det finnes dyre proteiner
(indrefilet).
Å
velge et fòr. . .
Hvis
du ikke er klar for å ta avgjørelsen om hvilke produkter som benytter
riktige ingredienser, er det beste rådet å handle
tørrfor fra en av de anerkjente produsentene i sekk fra en dyrebutikk eller vetrinær
(eller til og med på felleskjøpet). Dette betyr ikke at det
ikke
finnes små eller rimeligere produsenter som leverer kvalitetsmat. Men
du slipper å måtte ta denne vurderingen selv. Tørrfor vil i tillegg
hjelpe til med å holde tennene rene og fordøyelseskanalen i arbeid.
For mye bløt mat (boksemat o.l.) vil gjøre fordøyelsen
følsom, og
den største forskjellen er egentlig bare vannmengden. Vann må
naturligvis hunden ha
rikelig tilgang til uansett.
Neste
skritt i utviklingen av maten, er å ta med i betraktningen at hunden
vil trenge forskjellige mengder av næringsmidlene ettersom hvor den er
i livssyklusen, og hvis den f.eks. er syk eller skadet.
Derfor
produseres det egen mat for valper, voksne hunder, aktive hunder, gamle
hunder, syke hunder, osv.
Dermed
blir det plutselig vanskelig igjen! Som alltid når det
gjelder
spørsmål om behandling av hund, er det en god idè å se på hvordan
forholdene
hadde vert i naturen. Hvis vi kan tilby like gode, eller kanskje bedre
forhold, bør vi være fornøyde med det.
Hvis
du har en familiehund,
vil du etter min mening sørge for å tilfredstille hundens
ernæringsbehov minst like bra som den ville oppnå i naturen ved å gi
den et valpefor til den er
ca. 1 år gammel, og deretter et helfor (gjerne
rasespesifikt) resten av livet. Dette
er all næringen hunden trenger!
Hvis
du med tiden føler deg kompetent til å sjonglere med næringsinntaket,
så må du gjerne prøve, men husk at det er vanskelig ivareta
alle detaljene like bra som fòrprodusenten.
Oppdretteren du kjøpte valpen av, vil kanskje gi deg instrukser om å
blande alt fra rå egg og tran til ølgjær i maten. Dette er unødvendig!
Begynn med
valpeforet med en gang (det kan bli et par dager med diarè under
tilvenningen). Hvis ikke kan du risikere at valpen får for mye av en
mikronæring, eller at fordøyelsen
påvirkes negativt på annen måte. Valpeforet inneholder alt hunden
trenger. Hvis du f.eks. opplever at hunden
klør, røyter, fjerter, o.l. kan du heller prøve å bytte til et annet
formerke. Eventuellt gi den litt frysetørret eller rå vom (fra
dyrebutikken). Ikke gi den tran, den kan få for mye A-vitamin, som er
giftig i for store mengder for hunder. Er du fremdeles usikker på om
hunden viser tegn til mangelsykdommer, så spør
vetrinæren. Ikke
spør
naboen som har hatt hund i alle år. Vetrinæren har mange års utdannelse
basert på moderne medisinsk forskning, og kan gi råd om ekstra
næringstoffer eller medisiner.
Hvis
du har en hund som skal brukes til arbeid, dvs. sauegjeting,
sledekjøring, eller andre typer energikrevende aktiviteter, må
du tilføre ekstra næringsmidler (særlig fett og vann).
Type og mengde er en
vitenskap i seg selv, så her må du søke hjelp av folk som driver med
den aktuelle aktiviteten.
Drektige tisper, og særlig tisper som ammer, må få mere mat en vanlig.
Men når du kommer så
langt, har du allerede et forhold til en vetrinær
som kan gi deg råd om dette.
Det
er ikke forbundet med noen medisinsk risiko å mate hunden med godbiter
og småmat mellom måltidene. Så lenge godbiten ikke består av
næringsmidler som kan føre til overdose av mikronæringer (mineraler,
vitaminer) som beskrevet tidligere, eller er giftig på annen måte. En
ting man alikevel skal huske på, er at hvis magesekken er tom, vil selv
en liten matbit starte fordøyelsesprosessen. Som nevnt tidligere, så er
magen i en "hvilemodus" når den har tømt måltidet inn i tarmen (ca. 3
timer etter mating). Hunden
har ikke behov
for mating utover måltidene. Hold godbitene til et
minimum, f.eks. som
belønning for ønsket adferd. En bedre form for godbit eller
belønning, er et tyggeben eller knoke. Da får hunden renset tennene, og
dette kan også spare deg for en rekke problemer som dårlig tannhygiene
ofte medfører hos hunder.
Hvor ofte, og
hvor mye mat?
 Hvor ofte skal vi
mate hunden?
De
naturlige spisevanene til en vill Canide, innebærer lange perioder uten
mat, og så et stort måltid bestående av et byttedyr. Enhver mulighet
for å spise kjøtt vil gripes begjærlig. Dette er et innstinktivt
handlemønster med bakgrunn i artenes tilpasning for å overleve. De
fleste hunder bærer også preg av dette i større eller mindre grad. Men
hunden er også tilpasset et fòringsregime med jevn tilgang på mat, og
kan ikke lenger spise like store mengder på en gang som sin slektning
ulven (som har blitt registrert å spise opptil 15 kilo av et byttedyr).
Mange
hunder vil alikevel spise alt de blir tilbudt, og det er derfor viktig
for hundeeieren å porsjonere måltidene. Det er en dårlig idè å la maten
stå fremme hele tiden, og la hunden spise etter eget ønske.
Dette
kan tilsynelatende fungere i enkelte tilfeller, men hvis man på et
tidspunkt får behov for å kontrollere næringstilførselen (pga. sykdom,
overvekt, reise, o.l.), kan det bli vanskelig å få hunden til å spise
på ønsket tidsunkt. Fri tilgang på mat fører også ofte til at hunden
spiser for mye
en periode, for senere å bli svært kresen i matveien. At
hundeeieren kontrollerer mattilgangen er også i tråd med hundens
flokkinstinkt, og kan bidra til tette bånd mellom hund og eier.
Dessuten vil regulerte spisetider medføre forutsigbar fordøyelse og
avføring. Du kan beregne ca. 8 timer fra hunden fòres, til den kan
tømme tarmen (voksen mellomstor hund).
Valper
har svært små magesekker, og må derfor mates små måltider 3 ganger om
dagen. Ettersom den vokser til, f.eks. ved 6 måneders alder, kan
måltidene reduseres til 2 pr.dag. For voksne hunder kan det være nok
med 1 daglig måltid, men ved å fortsette med 2 mindre måltider om
dagen, vil dette ha flere gunstige effekter. Metabolismen vil gå
saktere når hunden mates sjeldnere og/eller uregelmessig. Dette kan
medføre tregere helbredelse av sykdom og skade, og gi store svingninger
i energinivået. Forøvrig blir hunder som er disponert for magedreining
mindre eksponert for denne livsfarlige tilstanden, ved å spise 2 mindre
måltider. Dette skyldes at magesekken ikke blir så tung. Hundeeieren
knytter også et tettere psykologisk bånd til hunden, ved å sette seg i
sentrum for hundens oppmerksomhet minst 2 ganger daglig. Det er også
ugunstig for hunden å få et stort måltid før fysisk aktivitet.
Ved
å mate hunden til omtrentlig samme tid hver dag, oppnås regelmessig
fordøyelse, som også er mindre utsatt for problemer (smerter, luft,
diarè, og oppkast). Hvis hunden mates uregelmessig, kan man dessuten få
en uønsket effekt ved at hunden kan bli urolig, og mase eller forfølge
deg hver gang du nærmer deg kjøkkenet, o.l.
Hvis
du skal endre fòrtype, bør dette gjøres gradvis over 4-5 dager. Start
med litt av det nye fòret blandet i det gamle, og endre
blandingsforholdet gradvis til det nye fòret dominerer. Brå overgang
til nye fòrtyper, fører ofte til et par dager med løs mage.
Hvor
mye mat skal vi gi?
Dette
er alltid en hodepine for ferske hundeeiere. Man aner ikke om hunden
skal ha en halv kopp, eller en halv bøtte med mat. Og det er vanskelig
å finne gode svar.
Alle hunder trenger forskjellige mengder, og mange føler seg usikre på
hva som blir riktig. Matbehovet varierer både med størrelse,
vekstfaktor, aktivitetsnivå, og utnyttelsesgrad av næringsmidlene i
fordøyelsen.
Følg
tabellen på fòrsekken til å begynne med. Når det så har gått
noen
måneder, hvis man ser at hunden viser tegn til utmattelse, overvekt
eller blir for mager, kan matmengden reguleres.
Gi
hunden den mengden tørrfor som er oppgitt. Husk at dette vanligvis blir
oppgitt pr.
døgn,
og at du må dele i 2 eller 3 porsjoner. Det må alltid være vann
tilgjengelig. Men for små valper, kan det være gunstig å ta bort
vannskåla på kvelden, og heller bløte opp tørrforet i kveldsmåltidet
med litt vann.
Årsaken er at valper erfaringsmessig kan fylle magen med vann for
metthetsfølelse. Dette er ufarlig, men betyr at det må urineres 2
ekstra ganger i løpet av natten, og jobben med å få krabaten husren
blir dermed mere krevende.
Mange
familiehunder lider av overvekt, og dette kan ofte medføre flere typer
helseproblemer. Noen hunder er også mere disponert for overvekt en
andre. Ettersom hunden blir eldre, vil behovet for fett (til energi)
minke, og den vil ha behov for mindre mat til å opprettholde samme
kroppsvekt. Det er derfor viktig å regulere matmengden ettersom
endringer vises i hundens fysikk.
Noen
hunder, og særlig de små selskapsrasene, utvikler ofte en påtagende
kresenhet når det gjelder mat. Dermed er det lett for hundeeieren å
forsøke å tilby hunden noe mere fristende (og ofte fettrik) tillegsmat
eller godbiter. Dette leder til en ond sirkel, og det blir stadig mere
problematisk å få i hunden næringsmidlene den egentlig trenger. I
tillegg får man ofte en overvektig hund, som er disponert for
helseproblemer. Når man opplever slike problemer, er det viktig å
slutte med godbiter og mellommåltider. Forsøk å først gi
hunden
mosjon, f.eks. i form av en lang tur, og etter en kort hvilepause kan
du tilby en skål med hundemat. Unngå å overvåke
hunden, da dette kan medføre at den ikke spiser maten. Hvis ikke hunden
har rørt maten etter 15 minutter, kan matskåla fjernes. Vent så til
senere på dagen, og prøv igjen. Hvis hunden stadig ikke vil spise, så
prøv igjen neste dag. Det er ikke noe problem for en frisk hund å gå
uten mat en dag. Dessuten vet hunden at den kan spise maten den får
tilbudt. Men pass på at den har tilgang til vann. En annen mulighet er
å ta noen biter av tørrforet i hånden, og friste hunden som om det var
godbiter. Eventuelt å trille noen biter bortover gulvet foran hunden.
Tabellen under viser
hvor mye fett og proteiner det bør være i foret. Husk at det finnes
proteiner som ikke hunden kan benytte seg av. Hunden trenger proteiner
som finnes i kjøttprodukter og innmat. Proteinkravene varierer mye
under oppveksten, og avtar når hunden blir eldre.
|
Det
kan naturligvis også forekomme at hundens magebesvær skyldes
alvorligere sykdommer, som f.eks. matintoleranse, feilernæring,
invollsparasitter, eller infeksjon. Hvis hunden er svært slapp, peser
unormalt, eller har feber (
Sjokolade.