Koaguleringen
av blod er også en del av immunsystemet. Når blodet koagulerer, lukkes
såret og flere bakterier hindres i å komme inn i kroppen. Ved en skade,
vil fibrinen i blodet danne et nett, som fanger blodplatene slik at
blodet levrer seg. Når dette tørker, blir det en skorpe.
Aktiv
immunitet
Hvis
et patogen klarer å komme inn i kroppen, gjennom det passive
immunsystemet, aktiveres det aktive immunforsvaret, og produserer en
spesifikk respons for å bekjempe angrepet.
Blodet
inneholder hvite blodceller (leucocytes) som produseres kun for å
beskytte kroppen mot sykdom. Ettersom de hvite blodlegmene føres i
blodstrømmen, kan de beskytte alle deler av kroppen. De er inndelt i to
typer; granulocytes som produseres i beinmargen, og agranulocytes som
produseres i lymfene.
Disse er igjen inndelt i flere varianter;
Neutrophils
dreper bakterier ved å omfavne dem og stenge dem inne i seg selv, og
deretter fordøye dem med ensymer. Denne prosessen kalles phagocytose.
Basophils
kontrollerer betennelser.
Eosinophils
bryter ned fremmede proteinceller.
Lymfokytter
produserer antistoffer mot viruspatogener.
Monokytter
virker i likhet med neurophils ved å omfavne patogenet og ødelegge det.
Hvordan
hunden blir immun mot sykdom
For
å kjenne igjen patogener (skadelige organismer), vil det være nyttig å
"merke" dem slik at de hvite blodcellene kan gjenkjenne dem hvis de
dukker opp igjen. Antistoffene identifiserer molekyler (protein markers)
som patogenet har på overflaten, og lagrer dem "i minnet". Neste gang
et patogen av samme type dukker opp i kroppen, vil de hvite blodcellene
drepe det mye raskere. Dette kalles opparbeidet immunitet.
Det er altså ikke selve patogenet, men proteinspor på overflaten og
giften de lager som gjennkjennes av immunsystemet.
Noen ganger angriper immunsystemet substanser som ikke
er patogener. Da får vi det vi kaller en allergisk reaksjon. Kroppen
utvikler antistoffer (immunoglobulin E) mot ufarlige proteiner.
Når lymfokyttene
gjenkjenner et patogen, så er det fordi de har med seg riktig
antistoff. Hver lymfokytt bærer med seg èn type antistoff. Når det
dukker opp et patogen, vil lymfokyttene svare med å prøve ut alle sine
varianter til den finner en som passer til patogenet. Så vil den
korrekte lymfokytten formere seg lynrsakt, og nøytralisere patogenet.
Vaksine
Vaksinen
virker ved å aktivere immunresponsen for et utvalgt patogen, slik at
antistoffer kan produseres. Så hvis hunden blir smittet med viruset
senere, har immunsystemet nøkkelen til å masseprodusere riktig
antistoff lynraskt.
Vaksiner inneholder enten
- Levende
patogener som er lammet
- Ufarlige
fragmenter av patogenet
- Døde
patogener
- Gift
produsert av patogenet
Det
er altså ikke vaksinen i seg selv som dreper sykdommen. Vaksinen
"lærer" hundens immunsystem hvordan sykdommen skal bekjempes, og hunden
bekjemper sykdommen selv.
Selv om vaksiner sjelden har bivirkninger, kan det forekomme at hunden
viser milde symptomer på sykdommen den vaksineres mot.
Noen
virus muterer, og blir til nye typer. Derfor vil vaksinen ikke gjøre
hunden forberedt på å bekjempe fremtidige varianter av samme sykdom.
Man kan si at vaksinen mister effekten, selv om hunden er immun mot det
oprinnelige viruset. Influensa er et vanlig eksempel på virus som
endrer karakter over tid.
Bakterier kan også mutere og bli
motstandsdyktig mot antibiotika. Dette forekommer når man gir
antibiotika, og noen bakterier overlever fordi de er bygget litt
anderledes. De gjenlevende (anderledes) bakteriene fortsetter å formere
seg, og fører sitt genetiske matriale videre. Disse har da den riktige
"koden", som overlever medisinen.
Hvilke
vaksiner bør hunden få?
Valpen
bør ikke vaksineres før den er minst 6 uker gammel. Frem til da er den
beskyttet av antistoffer den får via morsmelken. Dermed vil den være
beskyttet ved 8-9 ukers alder, når den kommer inn i et nytt hjem, og
kanskje utsettes for andre hunder.
Alle valper bør vaksineres ved 3 måneders alder (uansett om den er
vaksinert ved 6 uker eller ikke).
Hunder som skal bo i
Norge, må vaksineres mot valpesyke,
leverbetennelse, parvovirus, og kennelhoste.
Moderne vaksiner vil beskytte hunden i flere år ad gangen, men
mattilsynets regler for Norske dyrepensjonat påkrever vaksinering minst
hvert 2. år.
Virussykdommer
(eksempler)
Rabies
Den mest kjente virussykdommen som har påvirket menneskets omgang med
hunder gjennom nyere historie, er
rabies. Rabies er en smittsom og dødelig virussykdom,
forårsaket av rhabdoviruset.
Den angriper nervesystemet, og kan overføres mellom flere
pattedyrarter, bl.a. hunder og mennesker. Sykdommen spres vanligvis via
spyttet til et smittet individ, og medfører lammelser og agressjon, og
til slutt en smertefull død. Takket være karantenebestemmelser, er
muligheten for å bli smittet av rabies svært liten i Norge.
Canine
Distemper
Distemperviruset som
angriper hunder, er et morbillivirus,
som er i slekt med meslingvirus.
Særlig unge hunder og valper er utsatt, og smitten overføres via dråper
når det smittede dyret hoster. Sykdommen sprer seg til benmargen, og
undertrykker immunforsvaret. For ellers friske hunder, er viruset ikke
livsfarlig, med medfører feber og dårlig allmentilstand. Hunden kan
hoste, sikle, kaste opp, og få diarè. Viruset kan også angripe poter og
nese, og gjøre disse harde (hardpad
syndrome).
Enkelte hunder kan utvikle nervesykdommer, som medfører spasmer og
kramper. Det finnes vaksiner mot sykdommen, og viruset har problemer
med å overleve i friluft, og kan ødelegges med desinfeksjonsmidler.
Hundehepatitt
Smittsom hundehepatitt (ICH)
kan smitte alle canider, inkludert hunder og rev. Det er en akutt
virussykdom forårsaket av adenovirus.
Det er ikke smittsomt for mennesker. Viruset smitter ved kontakt mellom
dyrene, og kan påvises i urinen opp til et år etter at dyret ble
smittet. Viruset angriper dyr i alle aldre, og inkubasjonstiden (fra
smitte til sykdomsutbrudd) er 6-9 dager. Symptomer er feber, tap av
apetitten, tilstoppede slimhinner, og leverproblemer (smerter). Av de
som smittes, vil ca. 10% dø. Ca 25% av de som overlever sykdommen, blir
offer for tilstanden corneal
opacity,
som også kalles hepatittøyne eller blåøyne. Behandling innebærer
tilføring av intravenøs væske, med antibiotika for bekjempelse av
sekundære bakterieinfeksjoner. I kroniske tilfeller, vil leveren
skades. Det finnes vaksiner mot sykdommen.
Parvovirus
Dette
viruset inntok epidemiske tilstander i 1970-årene, og tok livet av
tusenvis av hunder før en effektiv vaksine ble utviklet.
Parvoviruset
er en mutert streng av virus, og forekommer i flere varianter. Det
spres lett, og er motstandsdyktig mot desinfeksjonsmidler. Viruset kan
overleve i naturen i minst et år, så hunden kan smittes uten å ha vert
i kontakt med andre dyr. Hunden smittes via munnen, og etter 3-5 dager
angripes tarmveggene, og hunden får blodig diarè og oppkast. Hunden
dehydreres raskt, og utsettes for giftige substanser som kommer inn i
blodstrømmen via skadene i tarmveggen. Viruset finnes også i hundens
avføring før den viser tegn til sykdom, noe som gjør at det spres enda
lettere. Hvis en gravid hund smittes, er valpene utsatt for hjertefeil.
Parvoviruset er fremdeles utbredt blandt hunder som ikke er vaksinert.
Dette er derfor en essensiell vaksine.
Bakteriesykdommer
(eksempler)
Leptospirose
Dette er en bakteriesykdom med to varianter; Leptospira canicola
som angriper nyrene, og Leptospira
icterohaemorragiae som angriper leveren.
Nyrevarianten
smitter mellom hunder. Bakterien ivaderer nyrene, og i noen tilfeller
fører de til nyresvikt. Bakteriene kommer også i urinen, og smitter den
veien.
Levervarianten smitter fra andre arter, som f.eks.
rotter. Bakterien angriper leveren, og hunden får gulsott, feber, og
blødninger.
Kennelhoste
Kennelhoste (Infectious
respiratory disease)
kan forårsakes av bakterier, men noen ganger kan også virus være
involvert. Det er flere smitsomme patogener som kan være tilstede i en
hund med kennelhoste:
- Bordetella
bronchiseptica
- Canine
adenovirus
- Canine
herpesvirus
- Canine
parainfluenza virus
- Canine
reovirus
- Streptokokker
- Pasteurella
De
fleste av disse vil ikke forårsake alvorlig sykdom alene. Hunden
vil vanligvis bli frisk i løpet av noen uker. Hvis
kennelhosten er
bakteriebasert, vil antibiotika helbrede hunden raskt.
Soppsykdommer
(eksempler)
Aspergillosis
Dette
er en soppinfeksjon som rammer nesen og bihulene, og kan i noen
tilfeller gi blodig utflod fra nesen, og generellt ubehag i
snutepartiet. Soppen aspergillus er svært vanlig, og forekommer mange
steder i naturen. Sporene bæres av luften, og pustes inn. De fleste dyr
og mennesker vil komme i kontakt med denne i løpet av livet, men svært
få utvikler sykdom. De fleste pattedyr som blir syke, har et svekket
immunsystem. Men sykdom kan også ramme ellers friske hunder.
Ringorm
Til
tross for navnet, er ikke ringorm en orm, men en soppsykdom. Keratinofylisk
sopp lever på bakken, hvor de fordøyer hår, hudceller, og andre
keratinprodukter som normalt faller av mennesker og dyr gjennom
livssyklusen. Gruppen av keratinofylisk sopp er meget stor, men noen
varianter som kalles dermatophytter,
kan forårsake ringorm i mennesker og dyr. Ringormen legger seg
vanligvis rundt lesjoner med hårtap. Lesjoner kan forekomme hvor som
helst på kroppen, men hovedsakelig ved hode, ører, hale, og forlabbene.
Når soppen har kommet inn i hudens topplag, blir hårsekkene invadert.
Ringormsmitte viser seg som hårløse ringer med 1 til 4 cm diameter.
Parasittsykdommer
(eksempler)
En
parasitt er en levende organisme som lever i eller på en annen (som
kalles vert). Parasitten drar næring av verten, og verten blir ofte
skadelidende eller syk. Endoparasitter
lever inne i verten. Noen typer lever kun i en bestemt art, mens andre
kan angripe flere arter. De har vanligvis en foretrukket plassering i
verten. Parasittene får ofte navn etter hvilket organ de lever i, som
f.eks. lungeorm. Parasitter som lever utenfor verten kalles ectoparasitter.
Disse kan også påvirke vertens helse, og overføre bakteriologiske eller
virussykdommer fra en vert til en annen. Eksempler på ectoparasitter er
lopper og midd.
 Flått
Flåtten
er en slags midd, og hunden smittes i busker og kratt. Flåtten ligger
på plantene, ca. en halmeter over bakken, og slipper seg ned på
pattedyr og fugler som kommer innenfor rekkevidde. Hunnflåtten finner
et sted på vertsdyret, og biter hull i huden, for å suge blod. Der
sitter den i 1-2 uker, før den slipper taket. Da er den ca. 1 cm lang
(se bildet).
Flotten er ikke farlig i seg selv, men kan bære med seg en bakterie som
medfører sykdom (Borrelia
burgdorferi). Borreliasmitte kan gi lammelser, feber,
leddbetennelse, o.l.
Smitten
overføres ikke før etter et par dager, så hvis flotten fjernes med en
gang, kan smitte unngås. Flåtten kan fjernes ved å ta tak innerst ved
huden med pinsett eller negler, og vri den av. Hvis hodet blir sittende
igjen, vil dette verke ut som et fremmedlegme, og er ikke farlig. Det
finnes legemidler (reseptbelagte) som kan dryppes på hundens hud, og
som hindrer flått. Virketiden er ca. 1 måned.
Orm
Hunder
kan få en rekke typer orm. De vanligste er hakeorm, bendelorm, spolorm,
og piskeorm. Felles for disse er at de lever og formerer seg inne i
dyrenes organer, ofte i tarmene. Enkelte varianter migrerer rundt i
hunden i de forskjellige stadiene av livssyklusen, og påfører skader.
Orm smittes vanligvis mellom dyrene som egg og små larver, via
avføring, morsmelk, lopper, mygg, byttedyr, eller berøring (hakeorm kan
gå igjennom huden). Hvis ormen får formere seg uhindret, vil
det
i de fleste tilfeller medføre alvorlige skader og sykdommer hos hunden.
Medisiner
mot orm (ormekur) er meget effektive og lett tilgjengelige. Preparatene
gis hunden i munnen, gjerne sammen med mat. Virkestoffene hemmer enten
karbohydratomsetningen i ormen, slik at den sulter ihjel, eller de
virker som nervegift som lammer parasitten. I begge tilfeller vil døde
og paralyserte orm skilles ut gjennom avføringen. Valper er mest utsatt
for orm. så hunden bør få ormekur ved ca. 3 ukers alder, 6 ukers
alder, 12 ukers alder, og 6 måneders alder. Deretter minst 1
gang
i året. Hvis hunden er mye utendørs og/eller i kontakt med andre dyr,
kan den godt få ormekur 2 ganger i året.
Skabb
Skabb
er forårsaket av en ekstern parasitt, midd, som graver seg inn i huden.
Disse er kun synlige i mikroskop. Midden medfører voldsom kløe, og
smitter meget lett. Rev er en velkjent smittebærer.
Hvis skabb ikke behandles, vil det medføre omfattende hårtap. Huden
blir svært sår, og omfattende utslett vil spre seg.
Midd
(skabbmidd)
Det er to forskjellige typer midd som angriper hunder; Demodex, som graver
seg inn og angriper hårsekken, og sarcoptes
som arbeider på overflaten. Demodex er den mest alvorlige varianten, og
den vil trigge immunsystemet slik at huden blir betent. Den kan leve i
små antall i hunden uten at symptomer vises. Hunder med redusert
immunforsvar er særlig utsatt, og derfor blir gjerne undervektige og
feilernærte hunder angrepet. Den litt "snillere" sarcoptes, smitter mye
lettere mellom dyrene, men er også lettere å behandle fordi den ikke
graver seg dypt ned. Begge typene kan utryddes av vetrinæren med
medisinering.
Lopper
Selv
om loppene er små, kan de medføre voldsomme hudirritasjoner. De er også
smittebærere for bendelorm. Voksne lopper tilbringer livet sitt på
dyrene, med å suge blod og legge egg. En voksen loppe kan legge 30-60
egg om dagen. Eggene kan ligge i dvale rundt i huset i månedsvis, før
de utvikler seg til lopper. Disse smådyrene kan være vanskelig å
utrydde fordi de ofte er resistente for vanlige loppehalsbånd og
loppespray man kan kjøpe i dyrebutikken. Effektiv behandling og medisin
er å få hos vetrinæren. Det er viktig at miljøet rundt hunden også
behandles, slik at ikke loppene kommer tilbake etterhvert som flere egg
klekkes.
Loppe
Ikke-smittsomme
sykdommer
(eksempler)
Leddgikt
Fellesbetegnelsen leddgikt
betyr betennelser i leddet, og kan ha mange forskjellige årsaker.
Sykdommen kan deles inn i 2 prinsippielle kategorier; Degenererende, og
betennende.
Den degenererende formen kalles osteoarthritis,
og karakteriseres av forandringer i overflaten av leddene, i form av
erosjon i cartilage
(se "hundens anatomi"), og tilvekst av bensubstans. Den ujevne
overflaten vil medføre leddsmerter, stivhet, opphovning, og reduksjon
av bevegeligheten. Noen raser er predisponert gjennom avl.
Hvis
et ledd er rammet av leddgikt, vil dette være lett å oppdage når hunden
viser tegn til lammelse i leddet. Men hvis flere ledd blir rammet, kan
signalene være mindre åpnebare. På lengre sikt blir hunden stiv, og
mindre aktiv. Det kan komme et klynk når den hopper eller foretar en
brå bevegelse.
Behandling består av et mosjoneringsopplegg
kombinert med diett for å holde hundens vekt nede. Det er også
medisinske terapimuligheter, som betennelseshemmende steroider.
Nyresvikt
Ettersom
hundene blir gamle, kan organene begynne å feile. Nyrene er et organ
som ofte blir skrøpelig hos hundene sent i livet. Kronisk nyresvikt er
den vanligste formen for nyresykdom hos eldre hunder, og er en vanlig
årsak til dødsfall. Nyresvikt utvikler seg over flere år, og oppdages
gjerne for sent.
Hunder med kronisk nyresvikt har ikke nok funksjonelle nephroner
igjen i nyrene til å effektivt filtrere og reabsorbere overflødig vann
tilbake i blodstrømmen, og produserer dermed store mengder dilutert
urin (polyuria).
Hunden begynner derfor å drikke mere og mere vann, for å opprettholde
væskebalansen i kroppen.
Når
nyresvikt oppstår blir også andre organer påvirket, på grunn av øket
giftkonsentrasjon i blodstrømmen, som ikke blir effektivt filtrert vekk
av nyrene. I tillegg blir hunden gjerne offer for høyt blodtrykk.
Tilstanden
er uhelbredelig. For å hjelpe hunden, kan man gi en diett med lite
proteiner, for å ikke overbelaste nyrene. Det er også medikamenter som
kan bidra til å regulere nivået av substanser i blodet.
Kreft
Kreft
er ikke uvanlig hos hunder. Kreft er forårsaket av overproduksjon av
celler i kroppen, som danner svulster. Produksjonen av celler i kroppen
er en regulert prosess, som oppstår når celler deler seg. Normale
celler deler seg for å lage en ny celle som skal erstatte en døende.
Men noen ganger blir celleproduksjonen mye større en frafallet av døde
celler, og dermed får vi en svulst.
Noen svulster er ufarlige.
De ligner på cellene i organet de vokser fra, og kan også fungere
sammen med de vanlige cellene. Disse svulstene forblir ofte på stedet
de er. De kalles for godartede.
Men noen ganger består svulsten av celler som har mistet likheten med
de orginale cellene, og kan dermed spre seg rundt til andre deler av
kroppen. Disse kalles ondartede.
Det
er ingen enkeltfaktor som kan utpekes som ansvarlig for kreft i hunden.
Det er vanligvis et resultat av mange sammenfallende faktorer over
lengre tid, F.eks. alder, ytre påvirkninger i miljøet, og nedarvede
genetiske faktorer.
Mange av giftstoffene fordøyelsen utsettes
for er ikke oppløselige. Leveren er ansvarlig for å gjøre disse
stoffene løsbare, slik at de kan skilles ut fra kroppen gjennom
avføringen. Noen substanser krever mere tid for å løses opp, og hvis
disse inneholder meget reaktive molekyler, kan de binde seg til, og
gjøre forandringer i cellens DNA før de skilles ut av kroppen. Dette
øker sannsynligheten for at cellen gir kreft.
Levende organismer
utsettes for stråling hver dag. Både i form av partikkelstråling fra
mineraler i naturen, og i form av ultrafiolett stråling fra solen.
Stråling påvirker DNA sekvensen i celler, og hvis cellen blir
for
mye ødelagt, kan den bli ute av stand til å reparere skaden. Dette kan
føre til mutasjoner, som bygger seg til kreftsvulster når celledelingen
går galt.
|
